Rettssaken mot Knut Hamsun

Av Reidar Marmøy.

 

Denne artikkelen er skrevet på grunnlag av et foredrag under Ibsen/Hamsun-dagene i Grimstad den 13. august 2004.  Jeg har gjennomgått manuskriptet og foretatt enkelte endringer av språklig/stilistisk karakter, satt inn en del mellomtitler og én og annen utfyllende faktisk opplysning. Ellers er teksten i samsvar med foredraget slik det ble fremført.

Den juridiske bakgrunn.

Utgangspunktet for siktelsen mot Knut Hamsun var Landssvikanordningen av 15. desember 1944,  - en samling av de endringer som var gjort for å tilpasse Straffeloven av 1902 til krigens kompliserte virkelighet. I loven av 1902, § 86  heter det  "Med hefte i minst 3 år eller med fengsel fra minst tre år til på livstid straffes den som rettsstridig bærer våpen mot Norge, eller under en krig hvor Norge deltar, yter fienden bistand med råd eller dåd, eller svekker Norges, eller en med Norge forbunden stats stridsevne". Denne bestemmelsen ble skjerpet ved at dødsstraff ble innført gjennom en anordning fra 3. oktober 1941, senere endret til også å omfatte drap.

Også minimumsstraffen ble endret. Sett i lys av krigens virkelighet kunne loven komme til å ramme for hardt . Derfor ble ordningen slik at det ved siden av fengselsstraff også ble mulig å reagere med bøter, det var jo for eksempel mange medlemmer av Nasjonal Samling som hadde forholdt seg aldeles passive.

 At partiet  Nasjonal Samling ytet bistand til fienden under krig, var klart nok. Det å opprettholde et medlemsskap ble derfor i utgangspunktet å betrakte som delaktighet, altså straffbart.  Men Landssvikanordningen inneholdt også en bestemmelse om å gjøre et erstatningsansvar gjeldende overfor medlemmer av Nasjonal Samling for det økonomiske tap som partiet hadde påført Den norske stat under krigen, for eksempel gjennom de betydelige summer partiet mottok fra Tyskland, utbetalt i falske engelske pund og  vekslet til norske kroner i Norges Bank.

Konsekvenser for familien Hamsun.

Det er ikke min sak å diskutere den juridiske gehalt i Landssvikanordningen.  En del jurister mente at den var tvilsom, andre hevdet at den åpnet for vilkårlighet og dermed truet rettssikkerheten. Derimot må det være naturlig å summere opp hva bestemmelsene innebar for Knut Hamsun. Det var åpenbart grunnlag for å sikte ham for bistand til fienden. Som medlem av NS kunne han også dømmes til å betale erstatning. Så var det dessuten tre andre medlemmer av familien som  med sikkerhet ville bli tiltalt. Dermed sto familien overfor økonomisk ruin som en  truende og dyster fremtidsutsikt.. Kanskje ikke så underlig likevel at Arild Hamsun skrev til sin mor: "det beste ville jo være om vi fikk ham erklært sinnsyk. Så ville alt være berget for oss alle.." Ordene er ikke så ubarmhjertige som de lyder. Tore Hamsun, en langt mer nøktern mann enn sin bror, uttalte til professor Langfeldt at hans far var ekstremt uberegnelig under krigen, påvirket av sin døvhet, sin afasi og dessuten to hjerneblødninger, Han betegnet sin far som monoman og til tider sterkt forvirret.  Men i mai 1945 var disse forholdene ikke klarlagt. Knut Hamsun ble siktet for landssvik og internert, eiendom og formue for øvrig ble registrert. Etter forhørene som jeg skal komme tilbake til,  foreslo statsadvokaten å reise straffesak. Innstillingen lå på riksadvokatens bord  i slutten av september og han avgjorde straks at det var nødvendig å få en uttalelse om Hamsuns mentale tilstand under krigen, og  oppdraget ble gitt til professor Langfeldt som etter kort tid foreslo at det burde gjennomføres en ordinær judisiell observasjon - en mentalundersøkelse. Knut Hamsun kom til Psykiatrisk klinikk 14.oktober 1945 og ble værende der til mandag 11. februar 1946 - 119 dager.. Konklusjonen var som vi alle kjenner til: Knut Hamsun hadde ikke vært sinnssyk, han  var ansvarlig for sine handlinger, men hadde i perioden hatt var svekkede sjelsevner. Det har vært raljert mye over denne konklusjonen, det synes jeg nok man skal la være med. I dette juridisk-medisinske begrep ligger blant annet tidvis manglende dømmekraft, manglende evne til å se rekkevidden av egne handlinger, manglende kontroll over  eget sinn, manglende evne til å møte motforestillinger. Dette er viktige sider ved Hamsun som både hans kone og hans sønn hadde beskrevet for Langfeldt.  Enkelte vil vel si: men dette er jo Hamsun, han var jo slik, og det er en ikke liten kjerne av sannhet i det. Men i uttrykket ligger ikke noen påstand om manglende skrivende evne eller sviktende kunstnerisk uttrykkskraft. 

Ingen straffesak.

Saken lå igjen på riksadvokatens bord og han besluttet å ikke reise straffesak i det han henviste til Hamsuns høye alder og hans døvhet. Det kunne han ha gjort med utgangspunkt i sorenskriver Stabels korte merknad i protokollen etter forhør den 23.juni 1945: "Forhøret var svært vanskelig på grunn av siktedes døvhet". Svært vanskelig - et kort forhør. Hva da med en straffesak med time etter time av eksaminasjon om hvert eneste forhold som kunne belastes Hamsun? Også det får ligge - en stund. Riksadvokatens innstilling ble avsluttet med en konstatering av at en eventuell erstatningssak måtte fremmes av Erstatningsdirektoratet. Nå dreide det seg ikke om en alvorlig straffesak, men om erstatningsansvar. Lovboka var sakens bakgrunn, men i forgrunnen sto partiboka og lommeboka.

Slik var, i nesten uansvarlig korte trekk - bakgrunnen for den rettssaken som ble gjennomført den 16.desember 1947. Salen var fylt av pressefolk, Arild og Tore Hamsun, deres svoger og dessuten i alle fall én av Hamsuns sterke støtter - Christian Gierløff. I byen og distriktet vakte rettssaken liten interesse.

Erstatningssaken

Hamsuns forsvarer var høyesterettsadvokat Sigrid Stray; overrettssakfører Odd Vinje representerte Erstatningdirektoratet. Rettsforhandlingene ble ledet av konstituert sorenskriver Sverre Eide  som  hadde Omund Eigeland fra Fjære og Jakob Flaa fra Birkenes som meddommere.

Hamsun hadde vært rolig og avslappet før rettsmøtet, han hadde spøkt med fotografene og vært i godt lune. Men da han kom inn, ble han blendet av blitzlampene og utbrøt: "Hvorfor står de der og skal skyte meg. Det er sørgelig at jeg lever."

En erstatningssak. Ett spørsmål er helt sentralt: hadde han eller hadde han ikke vært medlem av NS?  Hvilke kort hadde  aktor på hånden da han skulle vurdere spørsmålet om medlemsskap? Det var nå for det første at Hamsun ved en rekke  anledninger hadde innrømmet av han var medlem. Han hadde reservert seg, han hadde ikke selv meldt seg inn, han var glidd inn i det, blitt trukket inn i det, men med hans egne ord: "jeg hørte jo til der også". Han var i følge NS-arkivene medlem nr 26000, innmeldingsdatoen  var 22.desember 1940. Her er det riktignok en eiendommelighet. Det  ble  nemlig oppdaget et besynderlig rot i NS´ medlemsarkiv. Man hadde overfor tyskerne oppgitt altfor høyt medlemstall rett før krigsutbruddet, 15000 medlemmer. Da Einsatsstab Wegener  fikk i oppdrag å finne ut om medlemstallet stemte, kom  etter hvert de korrekte tallene på bordet: NS hadde aldri hatt  flere enn 8542 medlemmer. I 1940, da krigen begynte, bare 1500, i august 4000, i oktober 14000 ved årsskiftet 25000. Hvordan kan dette henge sammen? Medlemsnummeret skulle tilsi at innmeldingen skjedde, eller ble godkjent  i overgangen januar - februar 1941.  Dersom medlemsskapet ble godkjent  tidlig i 1941,  var det høyst sannsynlig at  Einsatsstab Wegener ville kreve Knut Hamsuns egenhendige underskrift for å være sikker på at det ikke var en fiktiv innmelding. Så er det jo kjent at Hamsun fikk besøk av  Sjur Fuhr som "satte på ham et merke" og etterlot et papir, et skjema der det var snakk om utfyllende opplysninger  ved søknad om medlemsskap. Dette skjemaet benektet Knut Hamsun  i noen sammenhenger at han hadde undertegnet, andre ganger husket han at han hadde gjort det, bl. a. i to brev til sin advokat. Ingen har hevdet at hans underskrift ikke er ekte. Skjemaet er datert 15.januar 1942. Dette var aktors grunnlag, og han benyttet det godt. Hans foredrag - hva medlemsskapet angikk - var kortfattet og presist.

En eiendommelighet ved aktors foredrag.

Overrettssakfører Vinjes foredrag var egentlig ganske oppsiktsvekkende. Bare en mindre del av  hans innlegg ble brukt til å behandle medlemsskap og erstatningssum, hoveddelen  ble brukt til å legge fram en lang rekke forhold som egentlig hørte hjemme i en straffesak, men  som kunne legges fram som såkalte bakenforliggende omstendigheter. Her ble de gjort til en hovedsak. Med samme grundighet som i en straffeprosess ble Hamsuns mange artikler trukket fram, hans egne uforsonlige ord ble lest, han oppfordringer til desertering, til sjøfolk om å forlate sin tjeneste, hans mange beryktede utsagn - med hans egne ord. Det tok 1 1/2 time og det gjorde så sterkt inntrykk at rettens formann måtte be om ro i salen. Det andre oppsiktsvekkende var at aktor avsluttet sitt  innlegg med å vise til at Hamsun nok kunne godskrives  en innsats for å hjelpe mennesker som ble fengslet, noen av dem dødsdømt. De formildende omstendigheter pleide jo forsvareren legge fram.

Forsvaret.

Da høyesterettsadvokat Stray fikk ordet, gikk hun rett inn i en skarpsindig analyse av spørsmålet om medlemsskap og hevdet at det ikke var formelt i orden. Det var ingen medlemsbok, og Hamsun hadde aldri betalt kontingent. Dessuten bestred hun gyldigheten av beregningsgrunnlaget for erstatningssummen som  aktor hadde ment burde fastsettes til kr 500 000. Etter hennes innlegg som tok ca 1/2  time, tok retten pause, og Hamsun var igjen i utmerket humør. Han fikk retten med til Torvkafeen, spiste godt og spanderte sigarer som ha trodde han hadde fått av kjøpmann Syrdalen, men som Christian Gierløf  hadde skaffet til veie.

Hamsuns redegjørelse.

Etter pausen fikk Knut Hamsun ordet. Det står i enkelte referater at han virket usikker, famlet etter ordene. Jeg synes nok at han innledet sitt foredrag på  typisk hamsunsk vis: begynte  med noen unnskyldende ord, han forsto seg ikke så meget på sakens såkalte påstand, visste ikke helt hva det betydde og ga for øvrig avkall på å være flink. Så tok han en liten pause og beklaget sin afasi. Forsamlingen betraktet ham med spenning, ville han bryte sammen? Jeg tror nok det han ville nettopp var å skape spenning, samle oppmerksomheten om seg og det innlegget han ville holde. Hans innlegg dekker 9 sider i hans bok. Én setning dreier seg om erstatningssakens kjerne: "Jeg var ikke medlem av NS". Hele omtalen av NS er på ca 1/4 side. Resten dreier seg om det som for ham var hovedsaken. Det var en redegjørelse om forholdet til fedrelandet, til Tyskland, til  situasjonen under krigen, hans isolasjon og ensomhet  - og om hans drømmer for Norge i et germansk fellesskap. Hans tale gjorde sterkt inntrykk selv om kanskje ikke alle der og da var klar over hva det var som egentlig skjedde. Han hadde faktisk fått det som han ville! Ved siden av sakens egentlige anliggende, medlemsskapet og erstatningssaken, ble det ført  inn hovedelementer av  annen rettssak, nemlig om Hamsuns handlinger som han ville stå til rette for og få dom for. Det var som et vekselspill: Aktor hadde påvist handlingene, gjennom sin tale forklarte Hamsun seg gjennom et innlegg som han hadde forberedt i over et halvt år og lest for Sigrid Stray og en del andre allerede sommeren 1947 - alt som i en straffesak. Men aktor hadde ikke nedlagt noen påstand om straff i denne sammenheng, derfor angikk denne delen av hans innlegg heller ikke Sigrid Strays rolle som forsvarer. Høyesterettsadvokat Stray var helt klar over rollefordelingen: Hun skulle forsvare  hans interesser i alt som angikk medlemsskap og økonomi, han skulle redegjøre for sine handlinger, ikke forsøke å forsvare dem.

Jeg skal ikke referere særlig mye fra hans tale.  Den bør fremføres i sin helhet ved en annen anledning, og vi er så heldig at her i Grimstad finnes også den skuespiller som nok kan gjøre det best. Men noe må med: "Jeg holder det alminnelige omdømme høyt . Jeg holder det norske rettsvesen enda høyere , men jeg holder det ikke så høyt som mitt eget omdømme om hva som er ondt og godt, rett og galt." Kunne han mene dette? En ting var det rent moralske - ondt og godt. Men hva med rett og galt - i juridisk forstand? Krevde han rent ut sagt rett til å stå over loven? En og annen har ment det, men vi vet ikke. Jeg tror for min del - i denne sammenheng - at det dreier seg om det forhold som var det bitreste ved riksadvokatens henleggelse, nemlig at han ikke ville få mulighet til å vedstå seg sine handlinger og gjøre rede for seg. Det var denne rett han krevde, og  rettssaken  ga ham merkelig nok mulighet til det. I sitt siste innlegg presiserte overrettssakfører Vinje sitt syn på medlemsskapet og føyde til at han antok det ville være mulig å kreve erstatning selv om Knut Hamsun ikke hadde vært medlem fordi det gikk fram av alminnelige rettsregler - uavhengig av Landssvikanordningen - at en skade som var forvoldt, også skulle erstattes.. Dette siste grep Sigrid Stray straks tak i og hevdet at det ville være rettsstridig dersom Knut Hamsun ble dømt til å betale erstatning uten at medlemsskapet ble ansett som bevist. En av domsmennene viste Hamsun et dokument og spurte om han hadde undertegnet det. Hamsun svarte bekreftende, Underskriften var hans. Det dreide seg om det skrivet som er omtalt ovenfor og som bekrefter Hamsuns medlemsskap. Her kan det være nødvendig å presisere ordlyden i spørsmålet Hamsun svarte på. Torkild Hansen og flere med ham har hevdet at det der uttrykkelig sto "at Hamsun ikke hadde vært innmeldt".  Men spørsmålet gjaldt ikke om vedkommende var medlem, det lød: "Har  De tidligere vært medlem av Nasjonal Samling". Det dreide seg med andre ord å bringe på det rene om han var en av de 7042 personene som hadde meldt seg ut av partiet før våren 1940 for så igjen å melde seg inn da partiet kom til makten.

Dommen

Så ble saken tatt opp til doms og  sent neste dag falt dommen.

 Rettens formann fulgte Sigrid Strays vurdering av medlemsskapet og stemte for frifinnelse. Meddommerne fant bevisene tilstrekkelige og fant at Hamsun måtte dømmes til å betale en erstatning på 425000 kroner.

Dommen er svært klar, og den manglet ikke en balansert vurdering av på den ene side det alvorlige innhold i Hamsuns artikler og på den annen side hans henvendelser for å oppnå benådning for dødsdømte og for å få frigitt fengslede.

Dommen ble straks anket til høyesterett, og Sigrid Stray var åpenbart klar over at det fantes svake punkter i Hamsuns forskjellige forklaringer når det gjaldt medlemsskap. Forholdet var jo at Hamsun- så lenge det var aktuelt med  straffesak, hadde vedgått at han var medlem. Først da det ble klart at det ville blir reist erstatningssak, gikk han fra sine tidligere forklaringer, selv om han i brev til Sigrid Stray igjen innrømmet at han hadde skrevet under skjemaet den 15, januar 1942.

Den 18.juni 1948 kom saken opp i Høyesterett. Prosedyren  inneholdt ingen vesentlig nye momenter om medlemsskapet, men  høyesterettsadvokat Gulbranson unnlot ikke å vise til at om det hadde vært reist straffesak, kunne Hamsun - ved siden av vanlig straffeutmåling - ha vært dømt til å betale erstatning. Stray prosederte klart og skarpt på de åpenbare formelle mangler ved tvil om Hamsuns  påståtte medlemsskap. Det måtte gi grunnlag for en rimelig tvil.  Hun viste til noe som Hamsun selv ikke hadde gått inn på, nemlig at han i et møte med Hitler hadde talt Norges sak med en klarhet ingen andre hadde gjort.

Høyesterett.

Høyesterettsdommer Rognlien var førstevoterende da saken ble tatt opp til doms den 23. juni. Han gjennomgikk herredsrettens vurderinger og dom og konkluderte med at det ikke var rimelig tvil om medlemsskapet, tvilen dreide seg om hvordan det var kommet i stand. Rognlien drøftet deretter erstatningssummen og viste til at partene var kommet til enighet om beregningsgrunnlaget  når det gjaldt verdien av aksjene i Gyldendahl... Han kom til at summen burde fastsettes til kr 325 000. Og slik ble også Høyesteretts enstemmige dom.

Noen konklusjoner

Så er vel tiden inne til å trekke noen konklusjoner. Den første, og etter mitt skjønn viktigste når det gjelder forhandlingene i retten, er at Hamsun ble behandlet med respekt. Det gjelder forhørene og rettsforhandlingene. Både herredsretten og Høyesterett aksepterte hans utsagn om at han ikke selv hadde meldt seg inn. Derimot kunne man ikke se bort fra hans egne utsagn om medlemsskapet og hans egen underskrift. Det ble heller ikke  reist tvil om hans motiver eller hans kjærlighet til fedrelandet. Hans fremstilling av innsats for dødsdømte og fengslede ble lagt til grunn. I enkelte tilfeller kunne dette siste vært underlagt en kritisk vurdering.  Men retten holdt seg til sitt hovedtema, nemlig spørsmålet om medlemsskap. For øvrig kom man langt på vei Hamsun i møte. Vi har sett at Hamsun selv ønsket straffesak.  Det eiendommelige er -  som jeg kanskje har påvist -  er at han at han fikk jo det! Disse tilknyttede omstendigheter som  kunne komme i tillegg til hovedsaken, ble i stedet til en sideordnet hovedsak. Jeg tror jeg må gjenta meg selv, lærere gjør jo ofte det: Vinje brukte omtrent en fjerdedel av sitt første innlegg til å behandle medlemsskap og erstatning. Resten av de 1 1/2  time brukte han til å rulle opp Hamsuns handlinger under krigen. Og Hamsun selv, da han fikk ordet, hva gjorde han?  Ca 98 % av hans innlegg handler ikke om det som var sakens juridiske gjenstand, det handlet om hva som kunne  ha vært hans forsvar i en straffesak. Dette eiendommelige fenomen med ett rettslig forhold bygget inn i et annet, det er virkelig et tilfelle som ser ut som en tanke. Og Sigrid Stray kunne rolig overlate til sin klient å føre ordet i det som for ham var hovedsaken.  Den saken han skulle føre, skulle ikke bli gjenstand for kjennelse i  rettssalen, men for historiens domstol . Hun var nok den beste forsvarer Knut Hamsun kunne ha fått. Knut Hamsun var en kravstor mann. Derfor er det også kraft i hans ord da Sigrid Stray skrev at hun var lei seg for utfallet i Høyesterett.. Da telegraferte han: " Nei, ikke vær skuffet. Jeg takker Dem  i efterverdenens navn for deres glimrende forsvar. De utredet og reddet sannheten. Resten faller ikke på Dem".  Og i Sigrid Strays erindringsbok finner vi merkelige ord om Hamsuns reaksjon på dommen:  Han falt til ro. "En byrde, et umåtelig trykk var løftet av ham. I tre lange år truet det trykket med å forderve, knekke, radbrekke ham. Nå var han fri igjen. Lett til sinns, lys og  glad." Han kunne til og med "stoltsere" en smule: "Det er ikke hver mann som nyter den anseelse blant menneskene å kunne bli dømt til å øke Statens formue med 325 000. Der var skjedd en forsoning i hans eget sinn. Slik sett hadde de rettslige forhandlingene ført til et resultat som brakte sinnet til ro.. Han godtok dommen - i erstatningssaken: " St.Hans Aften 1948. I dag har Høyesterett dømt, og jeg ender min Skrivning." Den andre saken, hovedsaken, den hadde han rolig overlatt til historiens dom. Og den er som kjent foranderlig og omskiftelig.

Hva gikk galt?

Selv om Knut Hamsun  fikk en  rettergang som holder mål både juridisk og menneskelig, unngår vi likevel ikke å stille spørsmålet  om ikke det var noe som virkelig gikk galt  i rettssaken mot Knut Hamsun. Kjensgjerningene selv taler et tydelig språk: Ingen urett skjedde i  rettssalen, men i det forferdelige at man lot oldingen vente og plages i 2 1/2 år før saken kom til rettssalen. Jeg skal ikke prosedere. Det har jeg - som Hamsun engang skrev: Det har jeg ikke liv til. Men en mening må jeg kunne ha: det er en skjensel som vi aldri må overse. Det andre, og enda viktigere  punkt er det overgrep han ble utsatt for ved psykiatrisk klinikk. Det hadde ikke behøvd å gå slik det gjorde. For ganske tidlig i undersøkelsen stilte professor Langfeldt ham et avgjørende viktig spørsmål, nemlig om hva han selv betraktet som viktige sider ved sin karakter og nevnte egenskaper som sjalusi, sårbarhet,  mistenksomhet, egoisme,  generøsitet etc...Hamsun svarte: " Fra jeg begynte tror jeg ikke det finnes i min produksjon én slik person med en slik rettlinjet, herskende evne. De er alle uten karakter, de er splittet, oppstykket. Ikke onde, ikke gode, men begge deler, nyansert skiftende i sinn og handlinger. Og slik er utvilsomt jeg selv." Tenk om den lærde mann da også hadde hatt visdom til å legge sine bøker til side og varsomt forsøkt å følge Knut Hamsun inn i en samtale om det å leve med en så merkelig sammensatt natur og om det å måtte slåss med ordene mens hans ømhetstrang og hans trang til alltid å dominere drev sin uavlatelige holmgang i hans sinn. Men Langfeldt kunne ikke  legge sine standardmetoder til side og gi seg livet i vold.  Derfor kom han "rustet med sine bøker som han hadde tatt sine eksamener i" skrev Hamsun.

I stedet for en forskningsferd i menneskesinnet, ble oppholdet til en slags pinefull og unødvendig graving i  Hamsuns liv  og historie.  Dette er et mørkt punkt i norsk psykiatris historie.  Hamsun kom til å kjenne forakt for professor Langfeldt.  Han kjente ham på et vis fra før. Da skrev han: "Han var jo ikke en alminnelig type, nei han var spesialist, han kunne sjeldenheter. Denne mann lo aldri, han var så innsatt med noe som somme ville kalle unatur at han var blind for den verden som muntrer  sinnet og gleder øyet." Ordene er skrevet om rektor Oliver i Siste kapittel og altså publisert i 1923.  Denne skolemann som en av de andre personene  undret seg over og spurte: Hvem er han egentlig? Og selvmorderen svarte : "Han er en mann som menneskene har funnet på ".  Ordene er fra 1923. Mon ikke Hamsun likevel hadde en munter stund da han så at de passet bedrøvelig godt i 1946?

Diktningens veier er, som kjærlighetens, i sannhet uransakelige.             Det får stå hen.

            Overfor Knut Hamsun er ikke frifinnelse eller dom  det viktigste.  Det viktigste er at vi aldri må harmonisere ham  og dekke over de motsetningene i sinnet som gjorde ham til tider så aldeles umulig og uregjerlig - og så selsomt uimotståelig og uforglemmelig. Han var - som munken Vendt "selsomt podet". Også han fikk ved sin fødsel "en ulv i blodet. Han ligger og murrer her under min vest.". Dette er den Knut Hamsun vi har å gjøre med. "Ikke ond, ikke god, men begge deler; nyansert skiftende i  sinn og handlinger". Det er han som ville herske over den minste ting i Maries hverdag og som hatet seg selv for å gjøre det. Ham som Marie skrev til og sa at de  ødela hverandre. Det så hun når de var sammen. Men en og annen gang  når de var sammen, og alltid når han var borte, så hun - regnbuen. Det er den Knut Hamsun som kunne skremmer vettet av en ung pike fordi hun hadde plassert hans melkeglass en centimeter ute av kurs - og som kom inn i kjøkkenet da hun skar opp grønnsaker til middag. Da hun så opp, så hun ikke en mann som ville slippe en slags Barabbas løs, men en snill, omsorgsfull gammel mann som sa: "Vær nå endelig forsiktig med kniven kjære barn, den er så skarp og farlig". Hva så  hun? Gåter?  Det er denne  mann som kunne holde et forferdelig hus fordi en klokke var en tanke ute av samsvar med hans forestillinger om tid - og som kunne be så vakkert for en liten granbusk fordi den fikk sine sårbare knopper så utrivelig befamlet av et hensynsløst  piletre.  " Ikke ond , ikke god, men begge deler på én gang nyansert skiftende". Bare dersom vi tør nærme oss mennesket som levde med denne virvel av motsetninger i sitt sinn, kan vi virkelig  nærme oss ham uten frifinnelse eller fordømmelse. For det var disse pinefulle spenningene i sinnet som skapte kraftfeltet der hans beste diktning ble til - gjennom slit, kvaler og smerte. Ordene som i våre ører klinger som den skjønneste musikk.


© Kirsten Hedvig Rasmussen www.hamsun.at